Orienteringslaget Trollelg

En bedrøvelig historie fra «Sommerløpene i Nord Østerdal»

Gunnar - KopiI den trønderske «sommervarmen» kan det være godt å avkjøle seg litt med en epistel fra Sommerløpene i Nord Østerdal, hvor flere trollelger nylig deltok, – til dels med gode resultater. Andre slet litt, – som denne fortellingen viser. Og så er det bedre å «drite seg ut» selv, enn å la andre få sjansen, – mener Øistein.

 

Bildet viser Gunnar Smistad, – fortsatt i godt driv.

 

 

 

 

En skrekkhistorie fra Sommerløpene i Nord-Østerdal, – unnskyld jeg mener strekkhistorie.

Under de tre sommerløpene i år var jeg innom og stemplet på til sammen 36 poster, og gikk så å si rett i alle sammen, i til dels krevende dødis-terreng. Ingen sleiv større enn ½ min i alle fall. Altså en vellykket o-helg, – skulle man tro.
Men introen har nok dessverre en ørliten unøyaktighet, – på en av de 36 postene strakk nok ikke 1/2 minuttet helt til, – litt mer tid måtte jeg unne meg . . . .

Fredagens sprintvinner Leif R (H70) startet 1 min før meg på mellomdistansen. På de første postene i krevende terreng tok jeg innpå ham, og så han ennå foran meg på 5. post i lovende, overkommelig avstand. Dette tegnet kjempebra. Men så kom det 6. strekket, et langstrekk med enkel kursorientering. Her kunne jeg slappe av litt, det var bare og holde litt til høyre mot en kjempesvær myr som det ikke var mulig å bomme på, om du så var blind og gikk uten førerhund.

Utgangspunktet for retningen var en sti inn mot ei lita myr. På kartet sluttet stien, men i terrenget fortsatte den litt til i svak bue langs myra. Skulle ta av fra enden av stien, men «ble med» litt for langt. Følte meg rimelig trygg på retningen, men sjekket kompasskursen med fingerkompasset som lå på kartet, – som var godt brettet, slik at jeg ikke så stort mer enn selve strekket.

kartJo, da retningen var ok den, og snart dukket den store myra opp, for øvrig den eneste i det strøket jeg skulle. Ned til myrkanten og over en utbuktning på myra og rett opp på en sti på andre siden av myra. Jeg dro langs stien til høyre langs et høydedrag. Alt stemte perfekt med kartet. En ny sjekk på kompasset, – egentlig helt unødvendig forresten, stien stemte nesten med retningen. Kompasset begynner å bli litt gammelt forresten, – helt nøyaktig skal man ikke forvente det lenger.

Men så ser jeg opp og registrerer en kraftlinje, – en slik en med trestolper. Konstaterer umiddelbart at den ikke finnes på kartet. Jeg forbanner raskt disse slabbedaskene av noen Tynset-bønder som ikke kan få med en svær kraftlinje på et kart som de sender oss ut med, etter å ha måttet betale startkontingent i dyre dommer. Makan!

Så begynner jeg å nøle litt. Her har også synfarerne slurvet litt med stiene, men så begynner det å stemme igjen. Ned en sti i riktig retning som ligger bare 20 m fra posten. Kanskje litt bratt ned den stien forresten, men altfor kritisk kan man da heller ikke være. Det er da ikke atomforskning man driver med.

Men så faller bomben! Plutselig, bare 20 – 30 m fra posten, er stien sperret med rød/hvite sperrebånd. Jeg skjønner ikke bæra. Vi er jo midt i skogen. Og mot meg på stien kommer en masse o-løpere. De fleste går bare rolig og apatiske (!), noen småløper og jeg ser kart i hendene på enkelte. Et kort øyeblikk slår det meg at her må det ha hendt noe grusomt (?). Løpet er tydeligvis avlyst og terrenget er avsperret. Bjørn? Ras? Flom? Dødsfall? Men hvorfor er jeg på feil side av avsperringen? Jeg stopper selvsagt opp og spør en om hvorfor stien er sperret, mens folk fortsetter ut til siden for stien etter en merking. Han ser bare rart på meg, forstår øyensynlig ikke hva jeg babler om, og rister overbærende på hodet. Han er etnisk norsk.

Endelig «kveikjest eit ljos» over snippen, – det første på lenge. Dette er jo folk på vei til start! Men hva i huleste gjør de her? Det var da bare en start! Veien til start var riktignok 1 km, men nå var vi jo nærmere 1,5 km fra starten, – trodde jeg. Men jeg lot meg ikke affisere, passerte sperringen og luntet bort mot søkket hvor posten min skulle ligge. Tenke seg til, – arrangører som legger poster kloss opp i vegen til start! Tynset-amatører!

Selvsagt var det verken søkk eller post der. Uendelig sakte og motstrebende sank den grufulle sannheten inn over meg: jeg var fullstendig på vidåtta. Jeg fant jo starttrekanten, men vegen til start var jo ikke vist på kartet, så jeg ante jo ikke hvor jeg befant meg. Vel, vel, jeg måtte bare tilbake til det siste sikre punktet, – den store myra. Klatret så opp stien igjen og stod igjen under kraftlinja. Her måtte kartet fingranskes. Og tror du ikke for svingende at det var en kraftlinje på kartet, – vel 1 km fra der jeg var. Og tror du ikke det også var en stor myr, – også 1 km fra der jeg var, eller rettere trodde jeg var. Så begynte brikkene å falle på plass, som hammerslag mot hjernen, eller det som gjerne skulle ha vært hjerne. Om forlatelse Tynset-bønder!

Når man skal i en retning, men går 90 grader i en annen retning, så får man hva gamle Pytagoras kaller en likesidet trekant hvor sidene for øvrig heter kateter. Men jeg stakkar, måtte gi meg i kast med den lange hypotenusen. Og hypotenuser på Tynset, med sleipt reinlav, tuete myrer, bratte gropkanter, steikende sol, null motivasjon og tomme energilager er traurige greier. Men da gikk jeg rett i posten, vel 22 min etter at jeg forlot den forrige. Mine konkurrenter nøyde seg med 7 – 8 min.

Etter innkomst beklaget arrangøren at de på noen kart hadde «glemt» å trykke på meridianene. Gjett hvilket kart jeg hadde fått? Da jeg sjekket kursen første gang ved utgangsmyra på strekket, og senere på stien etter stormyra, brukte jeg kartkanten som «meridian», – men feil kartkant, – den med 90 grader på nord/sør-retningen.

Alzheimer sier du, – nei da, bare et lett anstrøk av «O-pre-demens-syndromet», – en harmløs genfeil arvet fra min dødfødte oldemor på farsida.

Et fornøyelig løp, – nå i etterkant. Vil inngå som en av mine etter hvert mange gode klassikere.

TRD 06.07.2015 / ØÅ

07. juli 2015 by Øistein Åsmul
Categories: Reportasje |

One Comment

  1. He-he! Fornøyelig sommerlesning, Øistein. Praktfullt beskrevet – med ny varianter av strekkorientering, i dette tilfellet feilsøking. Spesielt interessant er det at hypotenusen er bragt inn i o-tekniske verktøy. Det kan jeg si, som ikke blir avslørt på noe som helst……….i hvert fall ikke o-teknisk. Nattelgen.

Svar på Magne Gjønnes Avbryt svar