MidtNorsk Mesterskap i orientering.

Dette er veteranenes historie, – for de med sølvstenk i håret -,  fortalt med løs snipp, nippende til en halvliter . . . (Clausthaler selvsagt)

 

Sprint

 

MidtNorsk åpnet med sprint på fredag like ved innkjøringen til Røros nordfra. Røros hadde laget artige og krevende løyper i terrenget, uten vegløping. 7 veteraner fra Trollelg deltok. Anne Lise B er for oppadgående med sine benplager, og havnet midt på treet i sin klasse.

Bjørn B fikk, til tross for noe krøll på slutten, en fin plassering. Unyansert og urettferdig klasseinndeling blant de eldste gjør det «umulig» for Bjørn, – snart 69 – , å vinne H60. De unge 60-åringene blir pga stort fysisk forsprang for sterke å slå. Når de attpå til heter Sigurd Dæhli, og er verdensmester i orientering, er det bare å melde pass. En ren (og selvfølgelig!) H65-klasse ville Bjørn ha vunnet, – med Øistein Å på 2., ( – uten disken på 2. post, hvor to poster lå innom ringen, – men for all del hans egen feil!) . Egil R hadde 8 bak seg på resultatlista, men fikk på langt nær vist sitt potensial. Det er en allmenn oppfatning at Stig H har gjort bedre løp tidligere.

Henry hadde det så travelt med å få kryssa vegen, at han suverent overså postbukken som stod i veggrøfta i krysningspunktet. Slikt blir det disk av Henry!   Når jeg så tar med at Brynjulf hårfint tapte en sekundstrid med en lokal gammelkar, skulle det meste være nevnt om sprinten fra veteranhold.

Langdistanse

Nok en kjempefin dag opprant, sol og 20 grader, – det var duket for langdistanse. Med sol og 2 km til start, var det umulig å jukse med oppvarmingen. De 5 – 6 første postene var plassert i et mindre område med masse  kampesteiner. Her gjaldt bare finorientering. Så fikk de fleste et langstrekk på 15 – 20 minutter, for deretter å havne ut i et dødisterreng med negative koter, kjempegroper og bratte mæler.

Referenten kom seg ut av steinpartiet med æra i behold, og skulle så bare «slappe av» med langstrekket som gikk rett mot sør. Det var bare å passe på å ha sola midt i øynene. Så kom berg – og dalbaneterrenget, og med det bommen. Dett var dett! Med bare en snev av kartlesing ville det være helt åpenbart at et høyrevalg med lang stiløping ville spare mange minutter. Om flere, – i disse valgtider -, vegret seg for å gjøre høyrevalg skal være usagt, men Egil fikk det i hvert fall med seg, og det overrasker vel ingen.

Men av Bjørn B derimot var høyrevalget uventet, og så ekstremt, – nærmest for FRP å regne, – at han forsvant ut av kartet. Resten av historien hører mest hjemme innen andre idretter. Han innså at slaget var tapt. Så valgte han å vasse/svømme over ei stri elv i kartkanten, og utøvde deretter gangsport etter riksvegen på andre siden av elva. En barmhjertig bilist på vegen så den dyvåte skikkelsen som beveget seg langs vegkanten. Han tilbød skyss, og Bjørn gjorde sin entre til målområdet i bil. Stikk den! (Flere med dårlig skjult mobbetrang har merket seg dette for mulig bruk ved høvelige anledninger).

Frode S gjorde også, til ham å være, mye rart i gropterrenget, men god fart og sikker innhenting sikret ham en utmerket og velfortjent sølvmedalje i H65. Egil og Øistein bekledde også den øverste tredjedelen av resultatlista, – med Egil først, ett skarve sekund foran. Det er bare ikke mulig! Og verst av alt, det skjedde også for noen måneder siden. Øistein brukte 4042 sekunder på sitt løp, og så kommer Egil og presser seg inn på 4041 sekunder i et løp med individuell start! (Referentens hjertesukk: nå blir jeg dobbelt mobbet i lange tider fremover. Jeg var for øvrig inne på tanken om å protestere. Den ene av de to målbukkene var plassert en tanke lenger frem enn den andre. Jeg stemplet på den «borterste»).

Anders L og Henry S kom begge på den bedre halvdel av resultatlista i H70 til tross for betydelig klabb og babb underveis. At Paul og Brynjulf ble midtnorske mestre i sin respektive klasser, er vel knapt for nyheter å regne, det viser bare at gamle storheter fortsatt er like store.

Årgangsdamene, – fruene Brenne og Repvik, fulgte hverandre som skygger, om ikke i terrenget så i alle fall på midten av resultatlista.

 

Stafett

Søndagens stafett ble avviklet under forhold som kan beskrives ved miljøvennlig gjenbruk av værklisjeene fra dagen før. 10 veteranlag stod «linet» opp bakerst i startfeltet. Trollelg stilte med Bjørn B, Egil R og Øistein Å på førstelaget, mens Paul F, Stig H og Henry S bemannet det andre. Som vanlig i fellesstarter løp Bjørn sist ut av stadion, dypt konsentrert om kartet. Og, – jeg hadde så nær sagt også som vanlig -, kom han først inn til veksling, – hadde det bare ikke vært for et par Verdalslag som hadde toppet lagene med «mindreårige løpsmaskiner», hvorav den ene ble verdensmester på ski for noen få år siden (tida går forresten fort, det var vel gjerne på 90-tallet). Men Bjørn slo alle de skikkelige veteranene og gjorde et kjempeløp. På 2.laget hadde Paul  ikke dagen.

På andre etappe sprakk Egil etter eget utsagn. Det var han for så vidt ikke alene om. De loddrette grusmælene i Os etterlot seg mange sprekker både på kropp og sjel. Til tross for at han allerede var påstått sprukket, kom Egil ramlende ned fra høyderyggen ved stadion, – en kjemperygg vi andre valgte å løpe rundt for ikke å sprekke(!). At Egil snakket sant om sprekken kunne vi konstatere da han begynte på oppløpet uten tanke på at det også er vanlig skikk og bruk å stemple på sisteposten. Han løp ( . .  løp og løp fru Blom. . ) imidlertid tilbake og fikk med seg registreringen. På 2.laget hadde Stig ikke dagen.

Så var det Øistein. Ikke stort annet å si enn at han stusset på første strekket som var så langt at han lurte på om det lå på svensk side av grensa . . , og så høyt at han savnet oksygen når posten nærmet seg, – eller var det bare dårlig kondis? Etter å ha gjort unna den obligatoriske bommen (ca 4 min på den enkleste posten), som trolig skyldes strømbrudd i hjernen (?), gikk resten greit, – i den grad det kan sies å være greit når beina er så tunge at det knapt er bakkeklarering på skrittene. På 2.laget hadde Henry ikke dagen.

Og hva ble så summen av disse tildragelsene? Jo da, en bronsemedalje. Ver-dalmatinerne ble for sterke. At vi også skulle bli slått av Nidar-østers på sølvplass var tungt å svelge. Men med henvisning til Kupperns legendariske: «Sølv er nederlag», så uttrykker vi gjerne medfølelse med dem. (Han sa ingenting om bronse). At Frei-diggerne, som var favoritter ble disket, reddet oss fra den forsmedelige 4.plassen. Takk til dem! Andrelaget hadde ikke dagen, heller ikke på resultatlista.

27. august 2013 by Øistein Åsmul
Categories: Generelt, Reportasje |